22.11.-25: Monadisme plassert blandt 11 andre verdensanskuelser; se kretsen nederst. Monadismens tankesett ble frembrakt i sin reneste form av filosofen Leibniz. Kjernestemningen i monadismen er logisk. (logisk monadisme) Som i de andre verdensanskuelsene, har hver 7 stemninger. Med bilde og tekst vil siden vise eksempler på ord og uttrykk; etterhvert for hver av dem.
Gnosis
Fra kortstokken «Forspill» ordbilde nr 19
Forsett er et ord som brukes ved nyttårsleiet, (Nyttårsforsett). Ønsket eller intensjonen er å forandre på eller avskaffe laster man har ifra før. Forsett er beslutningen og bestemmelsen som peker inn i fremtiden. I dette forløper en slutningslogikk i tre faser, for tilsist å oppnå virkelighetsendring.
Det kan synes baklengs at slutningen kommer først, men i den bæres stemningen som ennå ikke har funnet sitt avsluttende punkt. Idet det låses og fastsettes, kommer det an på intensiteten; på viljen. Forsettet er en forordning der beslutningen og bestemmelsen avgjør, er vedtak. Med sterkere trykk, er vilje også tyranni eller diktatur. I Japan heter hovedstaden Tokyo, og den kan oversettes med «Tyrann». Logikken her er enkel å forstå ved at det styrende og dikterende har sin regjering der. Vijle er derfor enerådende, og er subjektivt personlige hovedstemning.
Opp mot vilje og diktatur, er det blitt tabuisert. Enkelte psykologiske, politiske, sosiologiske og snillistiske retninger har bagatellisert viljens makt, og villet benekte at den finnes. Forsettet, som er et synonym, er gjerne blitt brukt ved nyttårstid. Begrepet kan ikke fjernes, men måten ting sies på, er lettere å akseptere når ordene faller inn i en naturlig bruk. En definisjonsmakt kan her virke voldsomt.
De tre faser i beslutningslogikk er derfor 1): Slutningen eller stemningen i seg selv. Innholdet kan være et ord som er blitt hørt, en observasjon, en idé eller en tanke. Det kan også være alt som er gitt; det gitte. Disse utgjør altså her slutten, og bor bestemt i stemningen. I forsettet er vilje, intensjon.
2): Forsettet må bedømmes, ja tydes eller tolkes. Det må oppstå en klarhet som er noe, betoning eller farge. Slutten går fra slutning til avslutning. Faglig kalt; konklusjon. Konklusjonen kommer altså ikke først (og er noe annet enn slutning), men avslutning. Vi må frivillig bedømme forsettet, om vi vil følge det eller ikke. Vi kan la være, og forsettet kan droppes, eller ev. utsettes til neste år.
3): Definisjonen kommer tilslutt. Først da har vi altså fattet (begrepet) hva forsettet er; hva ordet er, hva betydningen er, og hva slags virkelighet det er som ligger bak. Vi kan si vi har blitt innsiktsfulle, ja kloke. Var innholdet i det som var gitt, usunt omgjort gjennom forsettet; kan vi si vi er blitt kloke av skade?
Maleri a539 se info:
—
Logos
30.11.2025
2.12.25:
Advent og begrepene gjennom året Kirkeåret er en av ordningene der (begrepene) kan vise til de universelle avgrensningene gjennom årsløpet. Det kan ankueliggjøres ved å se for seg kosmos, dvs orden i universet som en lemniskatebevegelse som et liggende 8 tall. Det er en type evighetssirkel hvor det samme gjentas år etter år, men samtidig har utvikling i seg både mot makrokosmos og mikrokosmos. Og samtidig viser det et indre og ytre univers.
Kirkeåret og de ulike kalendrene har en start hvor de samme begrepene følger etter hverandre. Ovenifra sett er lemniskaten en stor sirkel, hvor de enkelte kalendere velger å begynne på forskjellige steder og knyttes på nytt sammen etter det siste begrepets plassering.
Forskjellen i kalendere er altså ikke begrepene, men sjangervalg og ord som benyttes. Kirkeåret henter sine uttrykk ifra Bibelen, mens eksempelvis en såkalender henter ordene sine ifra botanikken. Begreper er ikke ord eller uttrykk, men er i sin kjerne suverent tverfaglige avgrensninger. Et ord eller et uttrykk ifra ulike sjangere og kalendere peker kun på begrepet. Hvert begrep er således et eget kosmos i seg selv og kan kalles «en kosmisk tanke». Ord som peker vil måtte være drøssevise, og utgjøre det vi kaller synonymer; ensbetydende ord. Et begrep eller et kosmos blir også et sekkebegrep uten at vi dermed har sagt noe om omfanget. Størrelseaspektet kommer først inn når vi snakker om makro- og mikrokosmos (et stort og et lite). Et betegnende i slutningslogikken når det gjelder begrep, avgrensning eller kosmos, er definisjonen som er i slutningsprosessen og vi kommer til det individuelle begrepet. I bildet av hele lemniskaten ligger altså definisjonene, begrepene, avgrensningene og de kosmiske tankene etterhverandre på rekke og rad om vi delte den i linjestykker.
I Zodiakkalenderen starter det i Væren, som det første tegnet i vårgjevndøgnspunktet, mens Fiskene ble satt sist. Stjernekalenderen i astrologien ble regnet som den første vitenskap for 2500 år siden. Langt senere kom den årskalenderen vi i Vesten bruker med 1. januar og Janus- ansiktet som nyttår plassert litt uti Stenbukken. Muligens vil hele begrepssystemet bli mere oversiktelig og omforent om man hadde en analog kalenderforståelse til klokkeuret der midt på sommeren stod øverst i 12. time i Juli, mens advent og julen stod nest nederst i 5. time i desember?. Vi ville fått våren i April på venstre side kl.9 og høsten i oktober til høyre kl.3?
Advent som innleder kirkeåret har et annet utgangspunkt da det nærmer seg vintersolverv og blir astrologisk plassert i Skytten («som nevnt i 5. time»).
Advent betyr ankomst og er altså den nye religionens ankomst i og med kristendommen. Kristendommen nytolker også de gamle hedenske skikkene som var i kalenderene og hele årsløpet før til så vi har fått kirkeåret.
Ordet «advent» er ankomst og i denne utredningen, skal vi se litt på hva som ligger i «Adventisme». Det kunne også vært brukt drøssevis av andre ord for det samme som antydet over. Her går det altså om kristendommen og det nye testamentets ankomst.
Det må således gjenfinnes i det gamle testamentet siden noe skal ankommes utenifra.
Israels Gud eller Jave var som det gamle en ytre solens kraft, makt og herre som naturskaper og med et kunstig kunstgrep pustet ånde inn i mennesket. Mennesket blir således borger av to verdener.
Forøvrig er dette litt for enkelt sagt, da den selvsamme gud eller teos også kalles et majestetisk flertall. Det betyr at det forenklede bilde av en Gud fader med gammelt hvitt skjegg er mer sammensatt enn som så med flere formens (skaper-) ånder Elohim/exusiai). Med advent og ankomst skal vi nå frem til en personlig gud. Da først er det at «vi snakker», og menneskesønnen til syvende og sist blir å oppfatte både subjektivt og personlig.
Vi skal frem til den ankomst som utspillte seg foran Moses i tornebusken på fjellet. Vel, det er en fortelling fordi det har antatt en mytologisk effekt som jo berører hele menneskeheten i sin påvirkning og kjerne. Det er vårt alles «jeg», våres egennavn og ifra hendelsen lød:
JHVH יהוה «ehyeh ’asher ’ehyeh» som betyr «jeg er jeget». Ikledd en skapelse av skaperen, kan dette være et sammenfall ved at en indre og ytre hendelse inntråtte samtidig som intuisjon. Kunstig og indre sett fordi kuntneren Gud ga «jeget» til mennesket, og ytre naturlig ved at tornebusker kan tennes opp av seg selv gjennom varmeutvikling bestrålt i fra solen. Moses selv ankom grensen til dette forjettede land, hvor altså den nye gjenforbindelsen (religion) skulle skje. Et adventmysterium.
I en mer filosofisk utredning vil «monade» eller monadisme kunne brukes som utrykket for advent og ankomst. Det er det subjektive som er fremtredende og vi ser en diametral motsetning i det objektive. Ovenfor i den nevnte lemniskaten har vi også motsetningene, motbegrepene og antonymene. På den ene siden har vi altså det personlige jeg som ankommer og vi har motsatt den upersonlige jegløse avgangen ved døden i menneskets skald (kroppens etterlatelse). Til trøst er ikke det siste ordet sagt ved dette, mens vi gjennom nye begrepsavgrensninger stadig kommer til nye erkjennelser. Sålangt dette aspekt kveld 2. advent. TJ
Voluntarisme –Uke
Empirisme –Uke 51
aa147 se info
—
Mystikk
se
—
Transcendentalisme
Bilde aa830 30x42cm på ark tusj,olje.
Okkultisme
Maleri aa152 se info
–
Fra spillkortstokken, Forspill: ordbilde nr. 34
Forræderi er blant de sterkest betonte ordene i noe som er personlig og samtidig skjult. Judas og Quisling er i navnet blitt personlige eksempler. «Forstillelse» er et annet «for-» ord for det samme, men klinger ikke like sterkt. Ellers kan vi fylle på med utroskap, bedrag, svik, humbug, narreri, bløff og forfalskninger. Hykleriet kommer også inn her, ved at man er noe annet enn den man utgir seg for å være. Avsløring kan medføre dødsstraff, og noen tar sitt eget liv.
Ekstra tungt er det hvis slike snyltere på andre får medhold i retten, ved at domstolen selv blir bedrager og »retter baker for smed».
Et helvete på jord!
Siden kjærlighet er størst blant dyder, og større enn tro, er kanskje utroskap nest størst blant laster etter hat?
Finnes det tilgivelse for slik en last? Hvilke større lover og orden finnes for å bøte, da noen opplagt går i døden med den? Hva er egentlig helvete? Mange spørsmål vekkes.
Hvis det personlige også er utslukket ved døden for alle mennesker: hvilke mening finnes da med moral, dyder og grunner til ikke å begå forræderier og onde handlinger? Hvilken betydning har det for utviklingslæren, dersom utviklingslære ikke også gjelder for mental bevissthetsutvikling? Selv humanetikken vil måtte strande om slike spørsmål ble stillt, og besvart med intethet.
Vi alle tar avstand ifra å ville bli forrådt. Skalaen mellom forræderi og forstillelse kan være veldig stor, når vi alle i ny og ned kommer til å svikte eller svike.
Det skal reformeres grundig dersom forræderiet skal elimineres eller overvinnes. Renessansen bærer i seg en ny bevissthet, hvor en vet hvilken tid vi lever i. Gjenfødelse er kjærlighetens handling kort og godt; et aspekt og et prosjekt der det personlige har mulighet til å forvandle det skjulte sviket til en annen vilje. Judas må ha blitt reinkarnert, og fått mulighet til å bøte på det han tidligere bevarte skjult personlig?
—
opp: Monadisme
Legg igjen en kommentar