Essensialisme

Gnosis – Logos – Voluntarisme – Empirisme – Mystikk –Transcendentalisme – Okkultisme

Gnosis Uke 5

Fra Forspillskorstokkens ordbilde nr.2:  Fordypning er ånde, og skiller seg ifra ånd og åndelig. Alle tre representerer et frihetsaspekt. Her holder vi fast ved ånde, som på gresk heter «pneuma». Det er luften eller åndedrettet. «Yoga» er det orientalske ordet, men vi må også ha med «astra», stjernene som er blinkende lys i det store åndedrettet. Vi skal til det å fordype oss i moderne forståelse. Vi er forbundet med det store der ute og det lille i oss gjennom åndedrettet og oksygentilførselen til hjernen.

  I motsetning til fysikken har vi her med en type metafysikk å gjøre, som er bakenom liv-død perspektivet. Fysikk betyr fødsel, føde, natur, form, dannelse (skapelse, genesis), og i det øyeblikk noe er født, rent fysisk, er samtidig døende. (For alt liv er syklisk). Ånde og fordypning skjer uansett enten i det store kosmos eller i det enkelte hverdagsåndedrag vi tar. Stresser man blir ikke åndedrettet eller fordypningen dyp, og livskreftene forvitrer. Fordypning er muligheten til bevissthetsutvidelse og bevissthetsutvikling. Noe vi står fritt til å velge.

Ånde.

Logos 

Uke 6

Fra kortstokken «Forspill» ordbilde nr. 81

 Fortielse hører til det indre liv, og er «væren» i motsetning til det rent ytre. Subjekt kontra objekt. 

Fortielse fremstår da som aktiv hemmeligholdelse til forskjell fra det bare hemmelige, som er passivt skjult. Slik blir fortielse en indre dyd i valget mellom å ytre og fortie. Det er som diplomati, og er du detektiv, gjelder det å holde masken, slik at sannheten skal kunne komme frem etterhvert. Diskresjonen blir en dyd. 

Det å være, som i det kjente fyndordet hos Shakespeare; «To be or not to be», er «væren» satt i fokus. Dette eksistensielle spørsmålet fikk sin aktualitet også hos filosofen Spinoza i hans verk «Etikken» (1677), der han preget ordet «substans» som det «å være». Hans utgangspunkt var annerledes Descartes: «Jeg tenker, altså er jeg», hvor ordet «jeget» står i sentrum. Mens  jeget hos Descartes er det personlige, er «substansen» personen hos Spinoza. Person betyr også maske (personare; klinge igjennom), slik rollene er i teateret der det indre kommer til uttrykk via «ansikts-plagget». 

Hva «væren» egentlig er diskuteres ennå, og ettertidens filosofer har diskutert Spinoza opp og ned frem til dagens debatt om kunstig intelligens. Han la inn en matematisk lovmessighet i «substansen», i en tid da, gudsbegrepet var  selvfølgelig, helt annerledes enn det er idag. Spinoza blir oppfattet som panteist, altså Gud er i alt og skaperen av det indre. Ettertiden har likevel betegnet han som gudsfornekter (ateist). Det filosofiske dilemma han legger frem er at «substansen» blir styrt utenfra; både sten og menneske er påvirket kun av det ytre, som han legger frem i lange ordrekke som i et regnestykke. Gud blir da noe ytre bakenforliggende.

Spinoza kom frem til at vi kunne vite om våre handlinger, men han utelukket at vi kan ha bevissthet om motivene for dem. Motivatoren er ikke i mennesket selv.

En «fortier» må som diplomaten ha bevissthet om det bakenforliggende, skjulte, men han vet også at løsningene ligger i å få motivene opp i dagen. De egne motivene må en kjenne for å ha bevissthet i dette spørsmålet, «to be or not to be»; min egen væren.

Dette spørsmålet, «substansens dilemma om selvbevissthet» som er 400 år gammelt, ble først løst i 1893 i Rudolf Steiners «Frihetens filosofi». Steiner utdypet dette videre i det store verket om filosofiens historie; «Filosofiens gåter», som kom ut 20 år senere. 

Vårt indre liv, vår væren, eller substans, har sin egen motivasjon i seg selv. Det samrår seg med andre frihets eller åndsevner i oss. Særlig gjelder det belysnings-evnen, «tenkeevnen» vi bruker. Bare med slik indre aktivitet anlegger vi en værens-filosofi. Her kom Spinoza ikke i mål.

Ved fortielsen fordyper vi vår indre bevisthet, vår væren.

Voluntarisme 

Uke 7:

Ordbildet er nr. 08 hentet ifra kortstokken; «Forspill» «For alle» henspiller på «Eksistensialisme». Teksten ble ikke for uke 7 formulert. Temaet er forøvrig fortløpende oppe generelt og allment i forbindelse med begrepsforståelse.

Empirisme 

Uke 8

Ordbilde nr.10 i begrepskortokken «forspill»

Tekst til samtale/diskusjon om motsetningen «fordervet og formår» ateisme-teisme. Teksten er påbegynnt skriving tirsdag ettermiddag, og finskrives, rettes og fullføres etterhvert før begresdiskusjonen på fredag. Se og klikk:

Fordervet er et uttrykk for sykdom, ødeleggelse og skader vi ser på ulike samfunnsområder og oppløsningstendenser individet kan oppleve i seg selv. Fordervet er ikke død, da det ennå er håp om noe.

Dette er mye av nåtiden. Et tastetrykk viser krigen på Gaza og i Ukraina, på mord som har skjedd på gate ikke langt unna i Norge. Fordervet er også det gamle gudebildet av en gammel mann med hvitt skjegg. Det finnes drøssevis av andre eksempler på forskjellige livsområder som er fordervet. Paradoksene er der, og gjennom dem går det kanskje an å diskutere tydelige motsetninger?

Hovdemotsetningen her er ateisme- teisme. Ett er religionsuttrykket , der dette ikke handler om god kontra ond, men om kraft og krefter i motsetning til maktesløshet. Fordervet er også kraftløs, syk og ødelagt. Ikke- Gud er ateisme; et nytt ord ifra 1600 tallet. Mangelkraften eller «ikke-kraften» fantes også i tidligere tiders religioner, som i «fordervelsens gud;» Shiva. 

Teisme er fra Teos; er ikke bare gresk navn for Gud, men også en måte å snakke på, som med ettertrykk av autoritet blir betont. Monoteisme går på samme vis, og hvis det er monolog, er dette en uttrykksmåte som ikke inviterer til dialog, men vil ha sagt sitt: «Fordi jeg sier det!»

Teisme er et gammelt uttrykk for et gudebilde som i ulike religioner er det samme, men har forskjellige navn. Dens kosmiske plasseringen er i solen og virker som en ytre sol. Et interessant endringsaspekt skjer ifra et geosentrisk verdensbilde til et heliosentrisk, da det kom via den Kopernikanske vendingen på 14-1600 tallet. Det rokkes ved autoritetsprinsippet, faderprinsippet som den aktive skaperen. Han var med Skaperen; kreasjonist. Slik kan vi også forestille oss Helios; den greske solguden med solvognen farer over himmelen om dagen. Det er ikke bare kraft, men også bevegelse i betydning dynamikk/sprengkraft.

Til forskjell fra det gamle verdensbildet dør dette aktive dynamiske, og den matematiske beregningen av himmeldimensjonene, skaper en avstandsbetraktning. Teos dør og Deos med deismen tar over. «Deos» er fortsatt Gud, men etterhvert trekker han seg tilbake, og overlater nye skapermuligheter til sitt avkom; mennesket. (Johannes 14.38: Vet dere ikke at dere er Guder!) 

Mystikk – Uke

Transcendentalisme – Uke

Okkultisme – Uke

Materialisme

Objektivisme               Sensualisme

Rasjonalismen                 Fenomenalismen

Idealisme                  < – >               Realisme

Psykisme                                       Dynamisme

Essensialisme                Monadisme

Spiritualisme


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *